Praksisfortelling

Inne på småbarn har vi de siste månedene snakket litt om hvordan vi kan få til rolige overganger mellom måltid og stell. Dette blir en litt sårbar periode hvor noen voksne holder på å skifte bleier, noen rydder og resten er i full lek. I denne tiden merker vi ofte at det lett blir konflikter mellom noen av de eldste barna på basen. Jeg tar derfor med meg to av disse guttene, sammen med to jenter, for å lese boka: Lillesøster skal tisse. Barna følgte ivrig med. Bildene er vel så viktige som teksten. Alt blir pekt på og navngitt. Litt ut i boka ser vi en tegning av et gammelt epletre hvor det henger en huske. På huska sitter Lillesøster. Martin, snart 3 år og Vetle 2,5 år begynner å snakke om bildet; Se Vetle, hun husker høyt opp i været, sier Martin. NEEEEI! IKKE! skriker Vetle tilbake. Jo hun husker høyt, gjentar Martin med rolig stemme. Først reiser Vetle seg opp på stolen. Så gjør Martin det samme. NEEEI! roper Vetle, nå tydelig opprørt og med tårer i øynene. JOOO! skriker Martin. Dere må da ikke skrike så høyt, sier jeg. JO! skriker Martin. JO! skriker Vetle. De to ser på hverandre med meget strenge ansikter før de brøler ut i latter begge to. Så sier jeg at hvis de setter seg ned på stolene igjen så kan vi fortsette å lese.

Analyse av praksisfortelling

Min første tanke var denne forbauselsen jeg fikk over denne raske og uventede konflikten som oppsto mellom guttene. Denne usikkerheten gjorde at jeg ble avventende i min handling. Skal jeg gripe inn, eller se hva som skjer? Hvorfor blir Vetle så såret over dette Martin sier? Er det noe jeg har oversett som skjedde i forkant av dette?

Vetle oppfattet jeg som veldig såret, tårer i øynene og usikker. Martin derimot oppfattet jeg som sint. Dette var ikke noe som rører han noe spesielt nært, annet en at han er uenig i Vetle sin kommentar.

Når jeg så Vetle så såret måtte jeg gripe inn og hjelpe til, men siden dette skjer på noen sekunder, er ikke min kommentar så godt gjennomtenkt. ”Dere må da ikke skrike sånn!” sier jeg, med en tydelig stemme, men ikke sint. Her snur praksisfortellingen seg. Guttene skriker igjen, men bruker samme ord. De har blikk kontakt. De er enige om noe igjen! Det hele blir plutselig veldig morsomt. Å få denne felles gleden snudde hele fortellingen.

Det var også to jenter med oss på denne lesestunden. De ble sittende helt stille å bare observere det som skjedde.

Om jeg var en anerkjennende voksen? Det vil jeg si jeg var. Jeg var tilstede, observerte og handlet når jeg mente det var riktig å gripe inn. Selv om kommentaren ikke var veldig gjennomtenkt, så var den en klar beskjed til barna om at dette ikke var ok.
Begrepet om anerkjennelse knytter vi til Berit Baes teori om relasjoner mellom voksne og barn i barnehagekontesten. Anerkjennelse er forankret i prinsippet om gjensidig likeverd mellom mennesker. Gjensidig likeverd er en relasjon hvor partene henvender seg til hverandre som subjekter, men respekt for hverandres opplevelser og intensjoner. Bae presiserer at gjensidig anerkjennelse berører grunnleggende verdier og holdninger. Det kan ikke sammelignes med å gi gode opplevelser eller med metoder for å kommunisere ros eller positiv feedback. (Småbarnspedagogikk og praksisfortellinger, s 49-50). 

I Rammeplanen 2.1 Omsorg, står det blant annet at barn skal møtes på en omsorgsfull måte. Dette krever et ansvarsbevisst personale som er nærværende og engasjerte i det enkelte barns trivsel og utvikling.

Hva jeg kunne gjort eller sakt i stede? Jeg kunne ha grepet inn allerede etter første ”utbrudd”. Prøvd å roe de ned. Snakket sammen, og kanskje klart å finne ut av hva denne konflikten handlet om. Fra mitt ståsted var det jo ikke noe galt i kommentaren til Martin om at Lillesøster husket høyt. Dette var jo veldig tydelig illustrert på bildet. Og vi hadde jo sittet sånn og småsnakket sammen om de andre sidene i boka også. Men det hadde nok kanskje vært godt for Vetle å få hjelp til å få satt mer ord på hva han kanskje ville frem til. I rammeplanen 3.1 Kommunikasjon, språk og tekst, står det:

• Gjennom arbeid med kommunikasjon, språk og tekst skal barnehagen bidra til at barna bruker sitt språk for å uttrykke følelser, ønsker og erfaringer, til å løse konflikter og å skape positive relasjoner i lek og annet samvær
• lytter, observerer og gir respons i gjensidig samhandling med barn og voksen

Hva hadde skjedd hvis jeg ikke hadde grepet inn? Jeg tror ikke at de hadde klart å finne ut av dette selv. Jeg tror nok at disse to hadde begynt å slå hverandre hvis de hadde fått fortsette. Eller kanskje jentene som var med ville grepet inn? Men hadde ikke jeg tatt tak i det, hadde jeg ikke vært en anerkjennende voksen? Det å kunne gå inn i hvert enkelt barn å virkelig forstå det den føler og opplever fra hans/hennes stå sted, er viktig.

Denne lese stunden var jo en bevist handling fra meg, for å unngå konflikter mellom noen barn, men hvor det likevel oppstår en uventet konflikt.

Når man skriver en praksisfortelling, går man mye mer inn i fortellingen enn hva man ellers ville ha gjort. Her har jeg jo brukt meg selv i fortellingen, og når jeg da skal gå inn å analysere fortellingen får jeg en god mulighet til å vurdere meg selv.

Kildehenvisninger:

Rammeplanen 2011