Utviklingsprosjekt

     Yllka og jeg har tatt for oss ett rom som er felles på 2 baser. Dette rommet har det vært mye prat og diskusjoner om. Vi har ikke funnet helt ut hvordan vi vil ha det. Etter å ha prøvd med litt av hvert så har vi blitt enige om at vi ikke utnytter rommet godt nok. Vi har derfor tatt opp dette som ett tema på basemøte som begge basene var med på. Vi har også valgt å dele ut et evalueringsskjems til alle de ansatte på basene for å få tilbakemeld om hvordan hver enkelt ser på dette rommet og hvordan det blir brukt. Vi har ikke fått så mange tilbakemeldinger som vi ønsket på dette, men velger å bruke det vi har fått. Rommets funksjon nå er lek, soving, spising, drive med puter og ellers en del fysisk aktivitet. Det står også en stor sklie der som er i bruk. Det er en del fysisk aktivitet i dette rommet. Rommet er brukt mest av de elste barna på små basene som gjør at de aller minste ikke får være der så mye som de ønsker pga av den fysiske aktiviteten. Det ønsker vi å forandre på. Vår problemstilling for detter rommet er da. HVORDAN SKAPE ROM FOR LEK, LÆRING OG UTVIKLING FOR DE MINSTE. Yllka og jeg har over lengre tid observert at ungene er opptatt med lysbrytere, låser/nøkler, knapper og gridelåser som det er mye av på klærne våre. Vi har derfor valgt å lage 6 plater på 30x30 med forskjellige aktiviteter på. I disse platene skal det være knapper, gridelåser, låser/nøkler og brytere som barna får øve på. Det vil vær mye lek, læring og utvikling i disse platene. Utviklingen frem til nå er at vi har tenkt og tegnet rommets løsning. Laget eksempel på produkte, vært på tur med ungene og kjøpt stoff, knapper,tråd og gridelåser. Vi har også valgt fargene på platene som gjenspeiler fargene vi har i barnehagen vår.

Praksisfortelling

Inne på småbarn har vi de siste månedene snakket litt om hvordan vi kan få til rolige overganger mellom måltid og stell. Dette blir en litt sårbar periode hvor noen voksne holder på å skifte bleier, noen rydder og resten er i full lek. I denne tiden merker vi ofte at det lett blir konflikter mellom noen av de eldste barna på basen. Jeg tar derfor med meg to av disse guttene, sammen med to jenter, for å lese boka: Lillesøster skal tisse. Barna følgte ivrig med. Bildene er vel så viktige som teksten. Alt blir pekt på og navngitt. Litt ut i boka ser vi en tegning av et gammelt epletre hvor det henger en huske. På huska sitter Lillesøster. Martin, snart 3 år og Vetle 2,5 år begynner å snakke om bildet; Se Vetle, hun husker høyt opp i været, sier Martin. NEEEEI! IKKE! skriker Vetle tilbake. Jo hun husker høyt, gjentar Martin med rolig stemme. Først reiser Vetle seg opp på stolen. Så gjør Martin det samme. NEEEI! roper Vetle, nå tydelig opprørt og med tårer i øynene. JOOO! skriker Martin. Dere må da ikke skrike så høyt, sier jeg. JO! skriker Martin. JO! skriker Vetle. De to ser på hverandre med meget strenge ansikter før de brøler ut i latter begge to. Så sier jeg at hvis de setter seg ned på stolene igjen så kan vi fortsette å lese.

Analyse av praksisfortelling

Min første tanke var denne forbauselsen jeg fikk over denne raske og uventede konflikten som oppsto mellom guttene. Denne usikkerheten gjorde at jeg ble avventende i min handling. Skal jeg gripe inn, eller se hva som skjer? Hvorfor blir Vetle så såret over dette Martin sier? Er det noe jeg har oversett som skjedde i forkant av dette?

Vetle oppfattet jeg som veldig såret, tårer i øynene og usikker. Martin derimot oppfattet jeg som sint. Dette var ikke noe som rører han noe spesielt nært, annet en at han er uenig i Vetle sin kommentar.

Når jeg så Vetle så såret måtte jeg gripe inn og hjelpe til, men siden dette skjer på noen sekunder, er ikke min kommentar så godt gjennomtenkt. ”Dere må da ikke skrike sånn!” sier jeg, med en tydelig stemme, men ikke sint. Her snur praksisfortellingen seg. Guttene skriker igjen, men bruker samme ord. De har blikk kontakt. De er enige om noe igjen! Det hele blir plutselig veldig morsomt. Å få denne felles gleden snudde hele fortellingen.

Det var også to jenter med oss på denne lesestunden. De ble sittende helt stille å bare observere det som skjedde.

Om jeg var en anerkjennende voksen? Det vil jeg si jeg var. Jeg var tilstede, observerte og handlet når jeg mente det var riktig å gripe inn. Selv om kommentaren ikke var veldig gjennomtenkt, så var den en klar beskjed til barna om at dette ikke var ok.
Begrepet om anerkjennelse knytter vi til Berit Baes teori om relasjoner mellom voksne og barn i barnehagekontesten. Anerkjennelse er forankret i prinsippet om gjensidig likeverd mellom mennesker. Gjensidig likeverd er en relasjon hvor partene henvender seg til hverandre som subjekter, men respekt for hverandres opplevelser og intensjoner. Bae presiserer at gjensidig anerkjennelse berører grunnleggende verdier og holdninger. Det kan ikke sammelignes med å gi gode opplevelser eller med metoder for å kommunisere ros eller positiv feedback. (Småbarnspedagogikk og praksisfortellinger, s 49-50). 

I Rammeplanen 2.1 Omsorg, står det blant annet at barn skal møtes på en omsorgsfull måte. Dette krever et ansvarsbevisst personale som er nærværende og engasjerte i det enkelte barns trivsel og utvikling.

Hva jeg kunne gjort eller sakt i stede? Jeg kunne ha grepet inn allerede etter første ”utbrudd”. Prøvd å roe de ned. Snakket sammen, og kanskje klart å finne ut av hva denne konflikten handlet om. Fra mitt ståsted var det jo ikke noe galt i kommentaren til Martin om at Lillesøster husket høyt. Dette var jo veldig tydelig illustrert på bildet. Og vi hadde jo sittet sånn og småsnakket sammen om de andre sidene i boka også. Men det hadde nok kanskje vært godt for Vetle å få hjelp til å få satt mer ord på hva han kanskje ville frem til. I rammeplanen 3.1 Kommunikasjon, språk og tekst, står det:

• Gjennom arbeid med kommunikasjon, språk og tekst skal barnehagen bidra til at barna bruker sitt språk for å uttrykke følelser, ønsker og erfaringer, til å løse konflikter og å skape positive relasjoner i lek og annet samvær
• lytter, observerer og gir respons i gjensidig samhandling med barn og voksen

Hva hadde skjedd hvis jeg ikke hadde grepet inn? Jeg tror ikke at de hadde klart å finne ut av dette selv. Jeg tror nok at disse to hadde begynt å slå hverandre hvis de hadde fått fortsette. Eller kanskje jentene som var med ville grepet inn? Men hadde ikke jeg tatt tak i det, hadde jeg ikke vært en anerkjennende voksen? Det å kunne gå inn i hvert enkelt barn å virkelig forstå det den føler og opplever fra hans/hennes stå sted, er viktig.

Denne lese stunden var jo en bevist handling fra meg, for å unngå konflikter mellom noen barn, men hvor det likevel oppstår en uventet konflikt.

Når man skriver en praksisfortelling, går man mye mer inn i fortellingen enn hva man ellers ville ha gjort. Her har jeg jo brukt meg selv i fortellingen, og når jeg da skal gå inn å analysere fortellingen får jeg en god mulighet til å vurdere meg selv.

Kildehenvisninger:

Rammeplanen 2011

Samling med medstudenter

Vi studentene fra Vestre Toten og Gøvik møttes på Rådhuset på Gjøvik torsdag 23.2.12. I forkant av denne samlingen hadde vi avtalt å lese i boka:
                                                                       Barndom
                                                                       Barnehage
                                                                       Inkludering
Veldig fint å kunne møtes å diskutere felles faglitteratur og reflektere over det vi har lest! Vi fikk også snakket litt om praksisfortellingene vår og våre utviklingsprosjekt.

To flotte dager på Gjøvik

Inge Eidsvåg

Inge Eidsvåg, en fantastisk foredragsholder! Man blir helt fanget i hans fortellinger. Dette skulle alle hørt! Arbeidskolegaer samt foreldre. Det er klart at etter å ha fått høre på han, ønsker man å høre mer. Man begynner med en gang å vurdere seg selv. Tenk hvor viktig dette blikket vi møter barna med er. Så flott at han snakket om det. Synes det er så viktig! Jeg hørte om en undersøkelse som var gjort i en barnehage, på et personalmøte. Denne barnehagen hadde flere avdelinger. Alle ansatte fikk utdelt sju hjerter i papp. Disse skulle henges opp på plassene til de barna som de følte de "likte" best. Ingen fikk se på hverandre. Når oppgaven var utført og styreren kom med resultatet, viste det seg at det var flere barn som ikke hadde fått et eneste hjerte. Skremmende...

Gøy å komme mer i gang med studiet. Få mer konkrete oppgaver og snakke sammen i arbeidsgrupper. Nå må jeg bare starte idemyldringen om hva temaet mitt i utviklingsoppgaven skal være. Merker jeg får litt for mange ideer og tanker rundt dette, så her kommer det til å være godt å ha en veileder som kan hjelpe til med å sile ut noe. Men når man først kommer i gang tror jeg det bare blir kjempe gøy. Grave etter stoff og jobbe tett med barna, arbeidskolegaene, veileder og medstudentene i Tongjordet :)

To kjempe flotte dager på Gjøvik og jeg gleder meg allerede til neste samling!

Studiets andre samling

Nå sitter vi samlet på hotel i Gjøvik, hele klassen. Jeg kjenner jeg er veldig spent, på en positiv måte :)
Etter forrige samling, hvor vi fikk utdelt ny pc og 3 bøker, dro jeg hjem med en iver etter å få satt meg ned for å blad i bøkene og sett på bloggen vi opprettet. Etter et par dager ble både pc og bøker lagt til side. En mnd. før denne andre samlingen begynte jeg å lese bøkene. Det var så gøy. Spesielt  boka "Småbarnspedagogikk" var veldig fin. Her ble jeg med en gang revet med og begynte å diskutere noen fortellinger med mine arbeidskolegaer. Vi tok også med oss noen drøftningspunkter fra boka på basemøte som et fagelig innspill. Jeg kjenner at det er ikke mye ny innputt jeg skal få før jeg blir innspirert til å ta det med inn i vårt arbeid i barnehagen.
Så nå sitter jeg her glad og fornøyd i god tro på at jeg har kommet gjennom alle de 3 bøkene. Men finner fort ut at en av de tre bøkene jeg har lest, er en annen fagbok som jeg har hatt i bokhylla hjemme: "Hundre måter å tenke på" En veldig fin bok vel og merke. Så da har jeg mer lesestoff som venter.
Nå er jeg veldig klar for å komme ordentlig i gang, å få frisket opp det jeg kan og lære masse nytt!

Min rolle i hverdagen:

Jeg vet og merker at min jobb i barnehagen er viktig. Dette får jeg bekreftet hver dag jeg kommer inn døra og blir møtt av barn som kommer løpende mot meg for å få en klem. Som assistent tilbringer vi mange timer sammen med barna. Å være til stede,som en omssorgsfull, trygg voksen er viktig for barna.  Å kunne gå fra jobb å vite at du vært med å gitt barna en fin dag er fantastisk.
Det er også min oppgave å bli kjent med årsplanen til barnehagen og rammeplanen.

Kompetanseheving for assistenter

Mine forventninger til studiet:
Forventningene mine til dette studiet er at jeg som assistent i barnehagen skal få nye erfaringer å bruke på arbeidsplassen. Barnehagehverdagen er et sted hvor all den kunnskapen man kan få er nyttig å ta med seg. Dette skal komme barna, arbeidsplassen og meg selv tilgode. I en krevende hverdag er det viktig å få påfyll av kunnskap som gjør at jeg som assistent kan gjøre en så god jobb som mulig.